hablog

-et skamløst blikk på politikk, medier og fotball

Visst er det moro med Chelsea

Som Chelsea-fan gjennom mange år, synes jeg såklart det er sinnssykt moro at klubben tar sitt første gull på 50 år.

Jeg husker godt hvorfor jeg begynte å holde med Chelsea som ung gutt. En kompis av meg hadde begynt å følge med på tippekupongen, og han påstod at det var et lag som aldri tapte. Det laget var selvsagt Chelsea. Fyren hadde ikke peiling i det hele tatt. På denne tiden, tidlig på 80-tallet, var laget totalt ræva. De rykket opp og ned, og var egentlig mer kjent for å ha fans som var blant de råeste i England. Men de hadde Kerry Dixon, en stor sterk skikkelig engelsk spiss, og ham begynte jeg å legge merke til. Snart var jeg hekta.

Forholdet mitt til Chelsea har aldri vært i nærheten av det jeg har til Vålenga, men jeg har vært over og sett dem et par-tre ganger. Høydepunktet sånn sett var jo å se Chelsea-Enga i 1998 i Cupvinnercupen. Men det var jo ingen tvil om hvem jeg holdt med på Stamford Bridge den kvelden da.

Nå om dagen blir jeg av og til spurt om hvordan jeg kan holde med et sånt kjøpe-lag og om det ikke føles ekkelt å vinne på denne måten. Og da må jeg jo bare svare at; nei, det gir jeg fullstendig faen i! Jeg synes det er helt suverent at Roman har gitt klubben 3 milliarder å kjøpe spillere for. Det ødelegger ikke gleden over seieren det minste. Jeg holdt med Chelsea da de var bare dritt, og det var ikke noe moro.

Noe av det samme gjelder for Vålenga. Jeg var med over alt da klubben var lengst nede. Jeg var på Tønsberg Gressbane da vi berget plassen i 2. divisjon (!) i 1992, eller var det i 93?

Vi var nede i 5-600 mennesker på hjemmekampene på Bislett i de fæle åra på starten av 90-tallet. Jeg tror jeg kjente alle som var der den gangen. Når jeg treffer de gamle gutta på kamp nå, hilser vi på hverandre selv om vi ikke egentlig er kompiser. Jeg må innrømme at jeg er litt stolt av å tilhøre dem som har vært med gjennom all dritten; alle nedrykkene, alle nestenkonkursene, alle innsamlingsaksjonene. Men jeg savner det faen ikke! Det er bare nå i ettertid at det har blitt en fin tid. Jeg vil aldri tilbake dit.

Så hvis Roman eller noen andre har lyst til å gi Vålenga et par-tre milliarder til nye spillere, så tar jeg imot med åpne armer. Det finnes sikkert noen romantikere og raddiser som ville surmult og sagt at det ødela gleden, men ikke jeg. Penger er fine greier, så lenge man har dem.

Oppdatering: Og her er fans som feirer i Vest-London. Vakkert!

posted by: halsev at 20:45 | link | comments |

Comments: