Jeg ble lei av Ibsenåret allerede i Januar, men jeg ville gått å sett på en oppsetning av Villanden hvor anda hadde en mer sentral plass.
I begynnelsen av stykket kan den nekrofile Gregers Werle gjentatte ganger voldta anda før lystmorderen Hedvig, i et anfall av projisert sjalusi, skyter den død, hvoretter den zoofile Hjalmar Ekdal knuller den døde fuglen i toern mens skiten skvetter overalt, men hvor alt ender tragisk da Gregers eksaltert roper ut at anda ikke bare er medgjørlig og villig, men faktisk død og dermed avslører Dr. Rellings løgn om at anda er i live, som Hjalmar må tro for å kunne holde fuglen på pinna. Fratatt sin livsløgn stormer Hjalmar av scenen, mens han slamrer hardt med døren, i tradisjonell Ibsen-stil.
Tilsatt litt utfyllende dialog og avhengig av skuespillernes utholdenhet, skulle stykket sikkert vare i to timer. Det ville jeg gått for å se, for sånn er jeg, og ingen kan dømme meg, for kultur og moral og alt sånt, er alt sammen relativt og en konstruksjon og sånn, så ædda bædda.
Theo